Formelen
Slik beregnes varmeindeksen
Varmeindeksen bygger luftfuktighet inn i lufttemperaturen for å beskrive hvor varmt det faktisk føles, etter samme logikk som vindkjøling for kulde: høy luftfuktighet bremser fordampingen av svette, kroppens viktigste kjølemekanisme, så en fuktig dag føles vesentlig varmere enn en tørr dag ved samme termometeravlesning. Formelen som brukes her — Rothfusz-regresjonen — er den den amerikanske værtjenesten National Weather Service utsteder varmevarsler etter.
Hvorfor formelen ser så komplisert ut
Regresjonen er en statistisk tilpasning til tidligere, mer kompleks fysiologisk forskning på opplevd temperatur, ikke en formel utledet fra ren fysikk — det er derfor den ser ut som et langt polynom i stedet for en ren likning. Et polynom var raskt å regne ut for hånd eller på den enkle datakraften tidlige værsystemer hadde tilgjengelig, så tilpasningsnøyaktighet betydde mer enn matematisk eleganse da formelen ble laget.
Regneeksempel
Med standardverdiene 32 °C og 60 % luftfuktighet blir varmeindeksen omtrent 37,1 °C.
Slik leser du resultatet
Amerikanske varmevarsel-kategorier bygget på dette tallet: 27–32 °C (80–90 °F) er forsiktighet, 32–39 °C (90–103 °F) er ekstra forsiktighet, 39–51 °C (103–124 °F) er fare, og over 51 °C (124 °F) er ekstrem fare — dette gjelder selve varmeindeksverdien, ikke lufttemperaturen. Regresjonen er kun gyldig over omtrent 27 °C (80 °F) lufttemperatur og 40 % relativ luftfuktighet — under det intervallet er formelen ikke meningsfull, og den vanlige lufttemperaturen er det bedre tallet å bruke. Den forutsetter dessuten skygge; direkte sollys kan legge til flere grader på hvordan forholdene faktisk føles.
Varmeindeks er én bestemt følt temperatur-formel, laget for varme og fuktige forhold, og tar ikke hensyn til vind. Nettstedets generelle kalkulator for følt temperatur bruker en annen formel som inkluderer vind, og vil gi et annet tall for samme lufttemperatur og luftfuktighet.
Den er en polynomregresjon tilpasset en tidligere, mer kompleks fysiologisk modell for varmeutveksling mellom hud og luft, valgt fordi et polynom er raskt å regne ut for hånd eller på den enkle maskinvaren tidlige værsystemer kjørte på — treffsikkerhet betydde mer enn matematisk eleganse.